Valgkamp

Litt stort intervall no, men har vært en del opptatt i det siste. Hyttetur, speidermøter, maling osv. Her e i hvertfall et nytt innlegg, og ka passer vel bedre enn å blogge litt om valgkampen?

For det meste eg får med meg av valgkampen komme gjennom media. Altså er det lett for media å vinkle ting litt sin vei. Men sånn vil det alltid være, og det e ikkje det eg skal kommentere no. Men media sin påvirkning e likevel sentralt. For gir de ikkje et inntrykk av at det finnes syv partier i Norge, og at det bare e de som sitter på stortinget no? Selvfølgelig e det sånn. Det e de som blir størst i høst og. Men eg synest at det i Norge allerede dreier seg om en tosidet politikk i altfor stor grad. For eksempel vil det i høst sansynligvis være sånn at en stemme på KrF, Venstre, Høyre eller FrP er en stemme til regjeringsskifte, mens en stemme til en av de rødgrønne betyr at du vil ha samme styret. Selv om det på borgerlig side krangles om kem som kan sitte i regjering sammen, er det enten høyre-siden, eller venstre-siden du stemmer på. Men poenget mitt i dag skulle egentlig handle om at mindre partier burde få litt mer oppmerksomhet, fordi de kan være et verdig alternativ til de syv største. Dies politikk kan være mer riktig for mange, men når kanskje ikkje frem. Oppfordring til Norge; vis de mindre partiene frem i større grad!

Så får vi se kor lenge det blir til neste gang, då eg kanskje kan blogg litt om den nye klassen min;)

Facebook

Facebook. Omtrendt samtidig som eg sluttet å blogge i vår, deaktiverte eg facebook-profilen min. Det føltes som en befrielse. Eg trengte ikkje å sjekke facebook hele tiden, som førte til at eg ble mye mindre avhengig av internett, og dataen. Mitt internett- og dataforbruk gikk ned. Folk har i etterkant sagt at selv om eg hadde profilen min trengte eg ikkje å sjekke den så ofte. Men det var det som skjedde, eg sjekket hele tiden. Eg har aldri brukt så mye tid på å gjøre noe som eg egentlig ikkje gjorde på noe som på facebook. Vanskelig å skjønne den setningen? Det eg prøvde å si va at eg ikkje brukte tid på noe som helst mens eg va på facebook, for eg gjorde egentlig ingenting.

Selvfølgelig e det mye positivt med facebook. Mest av alt muligheten for å dele bilder med andre, synest eg hvertfall. Det var grunnen til at eg etter klasseturen i 10 bestemte meg for å få facebook, selv om egentlig var imot det. Etter leiren på Island i år, føler eg at bildene e noe eg har lyst til å se, men denne gangen har eg bestemt meg. Eg skal bevise for meg sjøl at eg klarer å stå fast på noe, og litt mislykket blir det å være imot facebook, så få det, så deaktivere å være imot igjen, for så å få igjen. Så alle som har håpet at eg skulle få facebook igjen: Sorry, not going to happen.

Hjemme fra Island

Hmm. Tja. Eg merker at eg med jevne mellomrom får lyst til å dele noe med verden. Igjen. Derfor tenkte eg at eg skulle gjøre et nytt forsøk på å oppdatere bloggen min jevnlig. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen. Når eg sluttet å blogge begynte blogging å bli populært i klassen min. Eg hadde jo holdt på et halvt år allerede, men likevel, det var nesten ingen som visste at eg hadde blogget, eller at eg hadde en blogg. Eg var en av de som "endå ikkje hadde fått en blogg". Det var i hvertfall det de fleste trodde, og eg lot de egentlig få tro hva de ville. Så får vi se, om noen av de finner ut av bloggen min. Uansett, klassen blir splittet fordi så mange drar til USA, så eg begynner i ny klasse snart.

Men det eg egentlig tenkte å blogg om no, e leiren eg var på, på Island. Roverway 2009. Speiderleir. Folk spør om det var kjekt. Det var den kjekkeste, kuleste og den beste opplevelsen eg kan huske å ha hatt noen gang. Kort oppsummert. Så spør folk hva som var det beste. Det e værre å svare på. For mange ting som var potensielle høydepunkt skuffet stort. Åpningsseremonien, karnevalet, avslutningsseremonien. Alle disse hadde arrangørene bygget opp store forventninger til, men de ble ikkje så bra som eg hadde håpet på. Ellers var det ingen store høydepunkt som toppet opplevelsen. Det som gjorde det til en bra leir var små hendelser underveis. Eg nevner en franskmann som stuper uti en elv for å redde en sko, det e den sykeste reaksjonen eg har sett. (Merker at det e vanskelig å beskrive morsomme hendelser på bloggen, men det stupet gjorde at franskmannen ble helten til alle de norske). Sånne mindre ting gjorde leiren til en bra opplevelse.

Men leiren var ikkje bare en bra opplevelse, den var helt fantastisk. Det som gjorde leiren helt fantastisk var ikkje staben (de gjorde en god jobb, til tross for noen av skuffelsene), ikkje opplevelsene (selv om de bidro godt på vei), ikkje været (været på island e veldig varierende), men folkene. Steminingen alle de 3000 stod for de siste 5 dagene var helt fantastisk, og bidro til en uforglemmelig opplevelse. Men de som virkelig gjorde forskjellen var de 50 som var i min "tribe", pluss noen av de andre norske vi allerede kjente. Humøret som aldri sviktet mens vi gikk, selv i sludd og hagl og med 23km å gå med tunge sekker var de fleste fortsatt i godt humør. Likevel var det vi 7 i min gruppe fra Norge, de 6 britene fra Newcastle, og noen andre norske som var det beste med hele leiren. Vi ble etterhvert en sammensveiset gjeng i min gruppe, og eg savner å ligge i hauger, sånn som vi gjor de to siste nettene. Avslutter med "Takk for en fantastisk leir" til alle som var med å den. Så spørs det hvor mange som fortsatt vet om bloggen min og finner ut av at eg har oppdatert den igjen.