Hmm. Tja. Eg merker at eg med jevne mellomrom får lyst til å dele noe med verden. Igjen. Derfor tenkte eg at eg skulle gjøre et nytt forsøk på å oppdatere bloggen min jevnlig. Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen. Når eg sluttet å blogge begynte blogging å bli populært i klassen min. Eg hadde jo holdt på et halvt år allerede, men likevel, det var nesten ingen som visste at eg hadde blogget, eller at eg hadde en blogg. Eg var en av de som "endå ikkje hadde fått en blogg". Det var i hvertfall det de fleste trodde, og eg lot de egentlig få tro hva de ville. Så får vi se, om noen av de finner ut av bloggen min. Uansett, klassen blir splittet fordi så mange drar til USA, så eg begynner i ny klasse snart.
Men det eg egentlig tenkte å blogg om no, e leiren eg var på, på Island. Roverway 2009. Speiderleir. Folk spør om det var kjekt. Det var den kjekkeste, kuleste og den beste opplevelsen eg kan huske å ha hatt noen gang. Kort oppsummert. Så spør folk hva som var det beste. Det e værre å svare på. For mange ting som var potensielle høydepunkt skuffet stort. Åpningsseremonien, karnevalet, avslutningsseremonien. Alle disse hadde arrangørene bygget opp store forventninger til, men de ble ikkje så bra som eg hadde håpet på. Ellers var det ingen store høydepunkt som toppet opplevelsen. Det som gjorde det til en bra leir var små hendelser underveis. Eg nevner en franskmann som stuper uti en elv for å redde en sko, det e den sykeste reaksjonen eg har sett. (Merker at det e vanskelig å beskrive morsomme hendelser på bloggen, men det stupet gjorde at franskmannen ble helten til alle de norske). Sånne mindre ting gjorde leiren til en bra opplevelse.
Men leiren var ikkje bare en bra opplevelse, den var helt fantastisk. Det som gjorde leiren helt fantastisk var ikkje staben (de gjorde en god jobb, til tross for noen av skuffelsene), ikkje opplevelsene (selv om de bidro godt på vei), ikkje været (været på island e veldig varierende), men folkene. Steminingen alle de 3000 stod for de siste 5 dagene var helt fantastisk, og bidro til en uforglemmelig opplevelse. Men de som virkelig gjorde forskjellen var de 50 som var i min "tribe", pluss noen av de andre norske vi allerede kjente. Humøret som aldri sviktet mens vi gikk, selv i sludd og hagl og med 23km å gå med tunge sekker var de fleste fortsatt i godt humør. Likevel var det vi 7 i min gruppe fra Norge, de 6 britene fra Newcastle, og noen andre norske som var det beste med hele leiren. Vi ble etterhvert en sammensveiset gjeng i min gruppe, og eg savner å ligge i hauger, sånn som vi gjor de to siste nettene. Avslutter med "Takk for en fantastisk leir" til alle som var med å den. Så spørs det hvor mange som fortsatt vet om bloggen min og finner ut av at eg har oppdatert den igjen.
Men det eg egentlig tenkte å blogg om no, e leiren eg var på, på Island. Roverway 2009. Speiderleir. Folk spør om det var kjekt. Det var den kjekkeste, kuleste og den beste opplevelsen eg kan huske å ha hatt noen gang. Kort oppsummert. Så spør folk hva som var det beste. Det e værre å svare på. For mange ting som var potensielle høydepunkt skuffet stort. Åpningsseremonien, karnevalet, avslutningsseremonien. Alle disse hadde arrangørene bygget opp store forventninger til, men de ble ikkje så bra som eg hadde håpet på. Ellers var det ingen store høydepunkt som toppet opplevelsen. Det som gjorde det til en bra leir var små hendelser underveis. Eg nevner en franskmann som stuper uti en elv for å redde en sko, det e den sykeste reaksjonen eg har sett. (Merker at det e vanskelig å beskrive morsomme hendelser på bloggen, men det stupet gjorde at franskmannen ble helten til alle de norske). Sånne mindre ting gjorde leiren til en bra opplevelse.
Men leiren var ikkje bare en bra opplevelse, den var helt fantastisk. Det som gjorde leiren helt fantastisk var ikkje staben (de gjorde en god jobb, til tross for noen av skuffelsene), ikkje opplevelsene (selv om de bidro godt på vei), ikkje været (været på island e veldig varierende), men folkene. Steminingen alle de 3000 stod for de siste 5 dagene var helt fantastisk, og bidro til en uforglemmelig opplevelse. Men de som virkelig gjorde forskjellen var de 50 som var i min "tribe", pluss noen av de andre norske vi allerede kjente. Humøret som aldri sviktet mens vi gikk, selv i sludd og hagl og med 23km å gå med tunge sekker var de fleste fortsatt i godt humør. Likevel var det vi 7 i min gruppe fra Norge, de 6 britene fra Newcastle, og noen andre norske som var det beste med hele leiren. Vi ble etterhvert en sammensveiset gjeng i min gruppe, og eg savner å ligge i hauger, sånn som vi gjor de to siste nettene. Avslutter med "Takk for en fantastisk leir" til alle som var med å den. Så spørs det hvor mange som fortsatt vet om bloggen min og finner ut av at eg har oppdatert den igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar